Reglement for vagtmestere

Romeriksmarkedet

- Ok, dette er ståa. Du har lekepiano. Jeg vil ha lekepiano. Du vil ha femogtredve kroner. Jeg har en femtilapp, men du har ingen vekslepenger. Hva for en forretningsmann er du egentlig!
Guttungen ser opp på meg fra fluktstolen sin. Snur på smykkeboksen som for anledningen er et pengeskrin. Et tomt pengeskrin. En kinkig situasjon som denne hadde han nok ikke regnet med, snørrvalpen.
- Hva har du brukt vekslepengene dine på anyways? Da jeg var innom i stad var det to femmere og en tjuekroning oppi der, men nå - nada! Ruin! Bankerott!
- Jeg har kjøpt Grøsserne.
Fyren viser meg en pose nyerverva årgangslitteratur.
- Å javel, ja. Det er der vi er. Du finner det for godt å sløse vekk hele formuen på masseprodusert - men akk så fengslende - pulp, mens kundene værsågod får bli stående pal og veive bitre farvel til en gryende musikantkarriere. Akk, den handelsstanden. Jeg skjemmes, det er det jeg gjør.
Vi ser på hverandre en stund. Stemningen er trykkende. En av oss er nødt til å gi etter. Jeg har tolv års overtak, og går ikke av veien for å utnytte meg av det.
- Hm.
- Ja. Hva blir det til?
Selgeren retter en finger mot menasjeriet sitt.
- Du kan få.. du kan få Furbyen også.
- PFFURBY! Hva tar du meg for! Tror du at jeg lar meg avspise med et loddent, lite mekanisk nebbekryp? Nei, jeg har vært der, skal jeg si deg, har vært der jeg, i furbyhælvetet, med tjatring og rykninger og jabberwocky i huet og ræva dag etter dag, å nei du, jeg kom meg ut av det, og ikke på vilkår at jeg skal inn dit igjen.
Jeg betrakter det patetiske vesenet på bordenden. Det er loddent. Det er beige. Det stirrer apatisk på en eller annen pruting som måtte foregå et stykke bak meg. Furbyen gir fullstendig faen. Ok, that's it, jeg skal vise det spraglete kreket hva dannelse er en gang for alle.
- Takk for handelen, sier guttungen.

vel bekomme

Franklin W. Dixon. Smak på navnet. La det surre i en gryte med litt muskat og kjørvel, og smak på det. Oi, kan man tenke, det var da svært så trevlete dette skulle være, ja her får nok fordøyelsen sitt å stri med. Kanskje litt ketsjup vil hjelpe. Ikke det? En liten persilledusk? Det var da som bare. Tungen vrir seg unna på en frekk og lite underdanig måte. Dette vil den ikke være med på, man har da yrkesstolthet kunne tungen sagt, om den hadde visst hva slags artikulatoriske krefter den satt inne med. Heldigvis holder den seg rett i munnen. Noe annet skulle vel tatt seg ut. Franklin W. Dixon du liksom. Jeg tror jeg avanserer til desserten.

tall

Jeg har tatt ut sykkelen. Jeg har kjøpt hjelp jeg mener hjelm til fem kroner på loppemarked, den er svart og ser ut til å ha tilhørt en 13-årig rulleskøytist. Hun ble sikkert fjorten og fant ut at hun heller ville la håret flagre i vinden. Det er vel sånn det skal være. Jeg vil sykle overalt men har tjuefem dager igjen av månedskortet. Da jeg kjøpte det konstaterte ladyn i luka at det måtte være tatt i mine glansdager. Ok, så er ikke huden hva den var. Bildet er tatt i 06 tror jeg, i en automat. Jakka er den grelle i semska skinn min mamma aldri anerkjente. Den er hva den var. Når jeg tar på meg den er det vår. Ja, det går bare én vei, sier jeg. Det er ikke før en blir femti, det, sier ladyn. Femti er ingen alder, skulle jeg sagt, men det gjorde jeg ikke.

dosis

Gullarsen til høyre er avlet frem av en sesongbetonet S. Wenner. Rett skal være rett.

maritim mimikk

Det er ikke så lett, ble det konstatert, å sette sjøbein på sparkesykkel.

henrettelse

Vi står i skogholtet og betrakter den brennende pendelen. Lukten av sort, seig røk som vi vet vi må passe oss for, siger velvillig inn i neseborene, forbi alle flimmerhår. Nå, endelig, er det vår i luften.
- Filmer du, eller?
S gir meg en tommel.
- Det skal jeg hilse og si. Dette blir grisebra. Men si noe tøft. Tøffere kan det alltids bli.
- Eee, vi er samlet her i dag, sier jeg. S' ord var min lov. Han var tross alt den rettmessige eier av videokameraet. Og Star Wars-lego. Og Sega Saturn. Men det er en annen sak.
- For å bevitne denne enkle Æksjenmæns sørgelige endelikt. Takk for meg.
Flammende plastikk begynner å dryppe på lyngen. Den tafatte vietnamveteranen av en guttedokke har nok sett bedre dager, det er det få ting å si på. Fra nå av blir det fritt spillerom på onde Dr X.
- The greitest hero off dem all, sier S. Jommen sa jeg smør.
Vi betrakter videre. Bearbeider den stadig mer symbolske seansen. Pendelen er blitt en snurrebass nå. Hadde vi hatt en fysikklærer ville vel denne ha nikket anerkjennende.
- Vi bør kalle dette prosjektet noe, synes du ikke?
- Og så kan vi legge ut videoer på nettet. Litt sånn som jackass.
- Oldemor kan det hete.
- Ja. Oldemor dot com.
- Det klinger godt. Skal vi slukke bråtebrannen?
S stemmer i.
- Jeg tror blåbæra får en uggen bismak i år.